torsdag 9. april 2015

BOKBAD

Vi har blitt bokbadet, Svalbardprest Leif Magne Helgesen og jeg. Om boka Isen smelter - etikk i Arktis. Vi snakket i morgensendinga til NRK, og på møte i Hålogaland Teater-kafeen - og det gir en god følelse å kunne snakke om disse tingene.

Om etikk og bevissthet, om forbruk, om å ta stilling til viktige ting som fordeling, fattigdom og fremtid. Om kvinner i ørkenområder som får lengre vei å gå for å hente vann til familien sin. At endringene ikke er noe som kommer, men som er her allerede. At vi må forholde oss.


Det var fine innlegg fra salen, fra Kim Holmén i Norsk Polarinstitutt, Vidar Eng i Jernbanekomiteen for Troms, unge Viljar Hanssen fra Svalbard og flere andre. Viktige innlegg om politisk motivering og personlig engasjement ble drøftet og vurdert.

Jeg syns det var en fin samtale om viktige ting.  Et godt prosjekt å delta i. Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening sto for møtet, og Lene Westerås var ordstyrer.

torsdag 2. april 2015

DET ER DERFOR JEG SKRIVER

Katta vekker meg. Han spaserer gjerne over ansiktet på myke poter for å få effekt. Jeg setter på vannkokeren, fyller pulverkaffe i koppen, henter ut en skvett melk og tar den varme kaffen med tilbake til senga. På veien tilbyr jeg Tigergutt å gå ut en tur, som regel avslår han. Det er kaldt med fersk snø under potene, må vite.

Det er påske og jeg vet at jeg har nedprioritert all blogging på det groveste i mange, mange måneder. Det er som om vinteren suger energien ut av meg,

Når jeg ikke har fri, som i dag, er det dusj og påkledning, inn i bilen, til jobb og siden hjem igjen med slitent hode, uansett om jeg har tenkt så mye som en eneste klok tanke eller ei. Om ettermiddagen handler jeg, lager mat, leser nyheter på nett og ser litt på tv eller en film på Netflix.

I helgene går jeg på tur, rydder, støvsuger, vasker badet og skifter på kattekassa, bærer ut søppel og lager familiemiddag til yngstesønn og familien hans. Noen ganger treffer jeg kjente og går på kafé, men det er heller unntaksvis.

Punkern som jeg har skrevet om før på denne bloggen, er blitt pappa og jobber i barnehage. Han er kanskje i ferd med å bli voksen. Jeg tror det er det man kaller det. Smil.

Jeg er blitt farmor. Jeg ser endringene over år, og lurer fortsatt på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Drømmetyder eller filosof? Forfatter eller poet? Den dagen jeg ikke lenger står opp for å gå på jobb, - hva da? Trolig blir jeg sittende i senga om morgenen og tenke og skrive. Det er jo noe av det jeg liker best.

Men hva var liksom vitsen? Alle disse dagene som kom og gikk: Jeg må stadig påminne meg selv om at de er selve livet.

Noen dager er store dager, som når et barn blir født, noen får seg en jobb de ønsker seg, tar en viktig eksamen eller når ei ny bok du har jobbet lenge med, ser dagens lys. For noen er det røde dager som teller, første mai-dagen, julaften eller påsken, som nå. For Karmelittnonnene nede i veien like ved huset mitt, er det kirkas store dager som er begivenheter: Da ringer det i kirkeklokkene fra klosteret og alle vi som bor rundt, vet at de går til messe med helt eget fokus på sin tro. Jeg liker å ha dem i nabolaget, jeg liker å ha sønnen og barnebarnet i samme hus og se dem jevnlig. Jeg setter pris på de nære tingene.

Alle disse vanlige dagene, alle disse små tingene. Det er selve livet.

Og jeg tar meg selv i å huske det, huske lyden av bildekkene mot den superfrosne asfalten nedover bakken mot byen, høre hvordan det knaser fordi jeg enda kan høre. Huske bildet av de små kattepotene i nysnøen utafor vinduet, fordi jeg ennå kan se. Huske de små tingene som skjedde for mange år siden og som ennå er meningsbærende i livet mitt.

Det er vel derfor jeg skriver. Skriver for å huske, skriver for å holde det fast, skriver for å forstå, for å se noen glimt av konturer i livet mitt, løfte tilværelsens slør.


Jeg henter en ny kopp kaffe. Tigergutt har lagt seg til rette i dyna, på føttene mine. Det lukter nybakt i huset. Da jeg sto opp, slo jeg nattas gjærdeig ned i brødforma og satte den inn i ovnen. Det er knafrie brød som lager seg selv. Det krever så lite arbeid og resultatet blir så godt. Og du kan sjekke litt om disse vidunderlige latskapsbrødene på bloggen min, Matfront, der jeg var svært så aktiv for noen år tilbake.

Nå er jeg mest bare lat. Snart står jeg opp for å ta dem ut av ovnen. Kle på meg og rusle en tur rundt Prestvannet. Ettertenksom. Alt går på lavgir nå. Sakte. Det er kanskje derfor jeg skriver.

søndag 1. februar 2015

GJENKOMSTEN

Jeg strikker og hører på Joni Mitchell synge "Slouching towards Bethlehem to be born". Måtte google litt på teksten som er så mystisk og samtidig fascinerende. Det er poeten Yeats som har skrevet om The Second Coming.

Teksten er uhyggelig passende på vår samtid. Et beist sleper seg mot Betlehem, men det er ikke noen frelser som viser seg i Midtøsten denne gangen, nei:

It rises from the deep
Opening its eyes
After twenty centuries
Vexed to a nightmare
Out of a stony sleep

Joni's tekst er selvfølgelig noe omskrevet fra Yeats, men utrolig urolig og sterk. Uhyggelig faktisk.

Surely it's the second coming
And wrath has finally taken form
For what is this rough beast
Its hour come at last
Slouching toward Bethlehem to be born


Ha en rolig søndag hvis du har anledning, i en verden som ryster meg hver eneste dag. Kanskje er det derfor jeg bare sitter her og strikker? Og tenker. Og lytter. Og så til den opprinnelige teksten:

The Second Coming

Turning and turning in the widening gyre
The falcon cannot hear the falconer;
Things fall apart; the centre cannot hold;
Mere anarchy is loosed upon the world,
The blood-dimmed tide is loosed, and everywhere
The ceremony of innocence is drowned;
The best lack all conviction, while the worst
Are full of passionate intensity.

Surely some revelation is at hand;
Surely the Second Coming is at hand.
The Second Coming! Hardly are those words out
When a vast image out of Spiritus Mundi
Troubles my sight: somewhere in sands of the desert
A shape with lion body and the head of a man,
A gaze blank and pitiless as the sun,
Is moving its slow thighs, while all about it
Reel shadows of the indignant desert birds.
The darkness drops again; but now I know
That twenty centuries of stony sleep
Were vexed to nightmare by a rocking cradle,
And what rough beast, its hour come round at last,
Slouches towards Bethlehem to be born?

WILLIAM BUTLER YEATS

Den som vil lese litt mer om Yeats, finner en interessant analyse av diktet her
Og her er Joni Mitchell som synger. Verdt å høre på.

lørdag 13. desember 2014

HANDS ON: WOMEN CLIMATE CHANGE

Her er en film om kvinner og klima som det er all grunn til å se, folkens! 

Særlig siden en av hovedpersonene er norsk og heter Silje Lundberg.  Silje en norsk miljøverner som er vokst opp i Harstad. Lundberg jobber i dag som petroleumsrådgiver i Bellona.
Hun har tidligere hatt verv i Natur og Ungdom og har sittet både i landsstyret og sentralstyret til organisasjonen, før hun satt som leder.

Filmen er lagd av organisasjonen IAWRT , International Assosiation of Women in Radio and Television, og du finner mer om organisasjonen her.

NYTELSE

Har funnet en lekker, liten video som er verd mer enn tusen ord. 
Nytelse i mørketid. Vakkert gjort.

torsdag 27. november 2014

INGENTING SOM HJEMME

Etter turbulente flylandinger er det godt å komme hjem. Ingenting er som å krype opp i egen seng med en varm pus på føttene. Mjau, sier jeg til Tigervennen. Mjau og god natt.

ARBEIDSLYS

Et fantastisk arbeidslys i Mehamn denne formiddagen, har forflyttet meg over Atlantern fra det ville Nicaragua til det ville  Finnmark. Jobber med politiet for ny tv-serie. Der skal bli spennende å følge dem i året som kommer.

torsdag 20. november 2014

TIDEVANN

Jeg sitter med morgenkaffen på et herberge i hovedstaden Managua i Nicaragua. Et sted jeg gjerne kan anbefale for den som reiser på disse kanter av verden. http://www.hostalsleepeasyinn.com/

Fire dagers inntrykk fra den store verden holder på å synke inn. Ved bordet ved siden av, sitter mexikanske Rose Fernandez og snakker med Rose Mwalimu fra Tanzania. Vi venter på transport til flyplassen. Vi skal hjem hver til vårt, filmskapere og journalister fra 25 ulike nasjoner. Jeg klarer ikke si mye fornuftig om disse dagene akkurat nå, bare at det var overveldrende.

Kanskje er det galskap å krysse kloden for et fire dagers treff, men det var verdt hvert øyeblikk - selv om jeg kjenner på den store, mentale trettheten og en rygg som må overleve ti timers flytur fra Miami til Europa, etter tre timers tur nordover fra sentral-Amerika. Alt går. Det er bare å ikke bli sittende stille for lenge. Tror dette gjelder for det meste i livet.

Å gå i demonstrasjonstog gjennom den eldste, spanske bosetningen i mellom-Amerika, Granada, for å markere: "Stopp vold mot kvinner", var kanskje min største opplevelse noensinne. Saken er kommentert i lokal presse, her. Bare å lese og glede seg over, mens jeg flyr hjem til kulden og tryggheten i nord. Det blir mer fra Nicaragua etter hvert. Og inntrykk fra kvinnelige journalisters vilkår i landene rundt. Jeg lover!

fredag 7. november 2014

EZRA


And the days are not full enough
And the nights are not full enough
And life slips by like a field mouse
Not shaking the grass

Ezra Pound


tirsdag 4. november 2014

SLITEN, NÅ IGJEN?

Litt nede i teksten ligger lenke til en interessant artikkel om det å være sliten og gå inn i en ond sirkel uten å komme ut av den igjen. Hva kan du gjøre i praksis? Noe som helst? Her stiller man flere spørsmål som kan være til nytte: - Hva orker du egentlig, hvis du spør deg selv litt objektivt og ikke bare kjenner på trøttheten og dørstokk-mila? Hva med et lite familiebesøk? En liten tur rundt kvartalet? En fotoseanse ved nærmeste utsiktspunkt? Og hva ville du sagt til en venn som ba deg om råd? Bli sittende hjemme og sture?

Les hele saken her. Kanskje kan det være noen tanker her som er til nytte for flere.


Selv har jeg lest denne boka - ikke hele, for det er en murstein, altså. Og jeg syns tittelen er avskrekkende dårlig. Tenke seg GLAD? Men likevel.

Jeg har lest store deler av de praktiske rådene som kan være til nytte for å stoppe negative tankemønstre. Jeg tror dette kan være til hjelp for mange av oss som sliter i ei samtid med høye krav til perfeksjonisme. Ha en fortsatt fin tidlig-vinter-dag!