mandag 11. juli 2016

FØRSTE FERIEDAG

Beina på bordet. Såre fornøyd. Har kjøpt gressklipper og vi har første soldag på ukevis. Har derfor også klippet gress. Pottet ut persille, dill og basilikum i bedene. Stelt med stemorsblomstene, men ikke hatt tid til å spa om jordbærlandet. Har sparket fotball med toåringen på gresset, spist noen hurtige pølseskiver, stekt med grønnkål og egg til en omelett.



I helga var jeg på festival på Karlsøy, siste arbeidsuke ble tilbrakt på Reinøya med dronefotografer fra Oslo: Jobber med en dokumentar om oppdrett av gjeterhunder. Har fått nye sjefer på jobb. Livet ser lyst ut.

Foran meg ligger Riddu-festivalen, Mikkel eldstesønnen sin 30 årsdag i Oslo og tur til Hamsundagene via Svolvær og Skrova. Så livet lever.

Det beste er at barnebarnet sover bare én etasje over meg og at jeg kan vandre ut en sen sommerkveld og plukke inn de vakreste blomster fra hagen. Livet er godt.

onsdag 29. juni 2016

ANBEFALES

Denne boka må du bare rett og slett lese! Jeg har lest den én gang, og ville nesten ikke at den skulle slutte. Nå skal jeg lese den én gang til! For alle som har et forhold til hav og kyst: Historie, fisk, kaiområder eller landskap. Det er bare å glede seg.


mandag 30. mai 2016

KUNSTEN Å BENYTTE TIDA NÅR MAN REISER

Å reise er en kunst. Å bruke tida til noe nyttig mens jeg er på vei, er noe av hemmeligheten: Nyte reisen, aldri kjede seg.

Dagen begynte da jeg ble satt av ved Night Hawk Diner på Grünerløkka og eldstesønnen hentet fram menyen og bestilte en stor American Breakfast. Jeg bestilte kaffe, to egg og bacon og fikk snart varm drikke i koppen. Servitøren er kjempesøt og snakker bare engelsk. Sønnen står over pannekakene. Det er så tidlig på dagen.

Når vi lunsjer sammen - i blant når jeg reiser til Oslo - spiser vi alltid amerikanske pannekaker. Her eller på favorittkaféen Ryes. De er syndig gode, med maple sirup. Og maten er så definitivt en viktig del av en god reise. Night Hawk Diner har både god mat og lekkert interiør.

Vi snakker om alt mulig rart før vi skilles igjen, sønnen gir meg sitt dagsferske eksemplar av Klassekampen til reiselektyre. Det legger jeg seinere igjen på den fine, annenetasjes kaféen på Gardermoen.

I mellomtida har jeg supplert med en god rooibus te på Oslo S, etter å ha kullkastet alle planer om å være turist i hovedstaden. Det regner, og egentlig vil jeg bare hjem.

Jeg tar noen reisebilder på flytoget, arrangerer samtidig en liten foto-kollage fra gårdagens konsertopplevelse og legger ut på Facebook. Facebook er en god venn på tur, syns jeg. Og vel på plass på Gardermoen, setter jeg meg og blogger. Å skrive er alltid en glede! Gratis internet er en annen!

Det er så mye vettugt jeg ville skrevet om, i stedet blir dette bare et korttidsbevart minne fra en reiseformiddag i Oslo. En vanlig, mandags formiddag i mai, året 2016. Et dagboknotat, egentlig.

Jeg har kjøpt et ferskt eksemplar av Morten Strøknes' Havboka, så det får bli med de dype tankene i dag. Havet venter, opplevelser og refleksjoner jeg lenge har gledet meg til. Bøker er spennende venner.

Kunsten er å bruke tida til å snakke med folk, ta en te, spise, observere, fotografere, memorere, skrive og lese noe bra - som ei god bok eller ei innsiktsfull avis. Bare så enkelt.

Jeg liker å reise. Jeg liker virkelig å være i farta! Med mat, bøker, aviser, mobilkamera og nettverk. Aldri et kjedelig øyeblikk. Bruke øynene! Nyte gleden over å være på vei! God tur, da dere!


Bildet av Night Hawk Diner har jeg hentet hos Dagbladet. Legger også ved Edward Hoppers orginalbilde av Nighthawks fra The Art Institute of Chicago. 

Litt kunst kan da ikke skade underveis?

søndag 29. mai 2016

GRØNT, GRØNT

Det er noe med den grønne fargen. Jeg kjører tog gjennom et grønt landskap på veien sørover fra Lillehammer til Oslo. Det er sommer i sør, og langt kommet vår i nord. Før jeg dro sørover til styremøte på Lillehammer, satte jeg poteter i det lille potetlandet i hagen, og noen ekstra i det oppspadde stykket som ligger på andre sida av huset. Så får vi se når jeg kommer hjem igjen.

Det er noe med det grønne som fascinerer meg, noe med å se at det gror.



Og bare så det er sagt. Jeg elsker toget. Jeg ønsker meg tog til mitt elskede Nord-Norge, - fra Bodø via Narvik og nordover.

Tog for transport av fisk og andre råvarer sørover, tog som vi kan reise med: der jeg kan forflytte meg mens jeg jobber, spiser og sover, tog som er ressursvennlig og ikke slipper ut eksos og forurenser lufta.

I Oslo er det sommer, på Grünerløkka har trærne eksplodert i grønt. Fargen er så sterk at den både kan luktes, høres og sees.



Jeg venter på den voksne sønnen min og faren hans. Og vi vandrer under trærne i Oslo-byen, på vei mot en kinesisk restaurant som serverer Dim Sum dumplings: Det er sånne dampkokte, lekre boller av grønnsaker, scampi eller kjøtt som er pakket inn i deig og serveres fra bambuskurver.

 

En dag skal jeg lære meg å lage ekte, kinesiske dumplings, har funnet en oppskrift her.

Så én dag skal jeg overraske noen med dampkokte dumplings, kanskje fylt med krydret potetfyll fra egen hage? Og bare så det er sagt. Jeg elsker god mat. Og jeg elsker togreiser.

fredag 29. april 2016

VI-HOLDER-UT-FOR-DET-BARE-MÅ-VI

Jeg går til byen for å hente bilen før jeg kjører på jobb, det støver gatelangs, men det er sol og varme i nord. Klok av skade lar jeg dynejakken henge igjen på vinterknaggen, tar den tynne sommeranorakken og joggesko på beina. Bob Dylan i ørene.

Ingen har lagt parkeringslapp på ruta mi, sola baker asfalten selv om det bare er slutten av april. Jeg stopper på Kiwi, triller ei illgrønn handlevogn inn i grønnsaksavdelinga, og merker meg på vei inn døra at det henger en lapp om at jeg ikke må la bilen stå på tomgang - av miljøhensyn. Nei, jeg gjør ikke det, men jeg liker påminnelsen til oss alle om å ta vare på kloden.

Bananer, sitron, avokado, oliven og en gresk yoghurt lander i den grønne vogna. Jenta som sitter i kassen er strålende blid og hilser meg med et blidt god morgen!

Tilbake i bilen passerer jeg en gjeng joggere. Shorts, ultratynne t-skjorter og svette fjes. Den ene av damene smiler stort og svett til meg i det jeg passerer dem. Et sånt: Vi-holder-ut-for-det-bare-må-vi-smil!

Det er ikke så vanskelig når sola hever gradestokken til 15 grader, en støvete vårdag i april på 69 grader nord.

lørdag 9. april 2016

DAGEN FOR DE GODE FORSETTER

Hver dag er en sånn dag: I dag, altså, skal jeg ta meg sammen. Jeg er mesternes mester i å ta meg sammen, og så kapitulere. Jeg gir opp. Veldig fort. U-systematikk, kaos og rot kjennetegner meg, sammen med en nesten fotografisk evne til å vite hvor-var-det-nå-jeg-så-den-hen?

Og derfor vet jeg at passet mitt ligger, sammen med den internasjonale vaksinasjonsattesten, i en sånn gjennomsiktig liten plastboks på pulten på hjemmkontoret mitt. At det skulle ligget i en tidsskriftholder som riktignok ikke er merket, men inneholder viktige papirer, er en helt annen sak. I den plastboksen ligger det forsåvidt også noen løse kvitteringer som jeg i skrivende stund ikke helt vet hva skal brukes til, og et par refleksbånd, en tube god håndkrem, et halvt ark med sånne knotter som skal brukes under kjøkkenstolene, en pakke Zyrtec i tilfelle alvorlige insektsbitt, en pakke sinktyggegummi mot dårlig ånde og en pakke fargerike tusjer.

Trolig er det meste av dette tømt ut av den lille kofferten min etter en reise. Eller mer sannsynlig: Like foran en ny reise der jeg ikke trengte noen av disse remedier fra forrige tur. At det også ligger en rull med tape, tre hårspenner og en liten pose spiker samt en fyrstikkeske i samme plastkassen, gidder jeg nesten ikke nevne. Og jeg innser at logikken er fullstendig frynsete: Hvorfor skulle jeg tatt med møbelknotter til kjøkkenstolene ut på tur?

Men i dag, altså, skal alt dette endre seg. I dag er plastboksenes tid over, uten at jeg helt kan se hvordan, for jeg bor i et gammelt hus med begrenset plass i skapene og enda færre kommoder og hyller.

Derfor tenker jeg at jeg skal angripe verden med ny metodikk. Fra i dag av skal alle de samme tingene ligge sammen med sine egne bekjente. Altså pass og vaksinasjonsattest sammen med hverandre og sammen med de andre livsviktige greiene, fyrstikker sammen med andre fyrstikker, den lille lommelykta alltid i kofferten, for man vet jo aldri om man bor på et hotell der strømmen går om natta, eller om man skal legge kveldsturen hjem gjennom strøk som mangler gatelys eller man har fått en flis i fingeren og trenger ekstra lys for å pirke den ut.

Pinsetten ligger forøvrig alltid i håndveska. Det er forbundet med dødsstraff å legge den andre steder.

Jeg har også visse regler for hvor mobilen kan legges. Bare på høyre kjøkkenbenk, aldri på venstre. Og det er ikke lov å legge den på badet, selv om toppen av vaskemaskinen kan friste med sin store hvite flate, i hvert fall når den ikke er dekket av en stabel nybrettede, rene håndklær og en liten skål med små shampoflasker og såpestykker. Disse som man tar med hjem fra hotellrommet, men aldri får brukt hjemme for der har jeg sånne såpedispensere både på kjøkkenet, i dusjen og på badeservanten, må vite. Mobilen skal heller aldri ligge i vinduskarmen, for jeg må ikke tekste mens jeg vanner blomster og så legge den fra meg mellom blomsterpottene. For da finner jeg den ikke igjen før uka etter når grønnplantene på nytt roper etter vann.

Joda, jeg har noen ganger sprunget opp til yngstesønnen min og bedt han ringe meg om noen minutter så jeg hører hvor den ligger. Hvis den ikke er skrudd på lydløs, da. Eller hvis batteriet er blitt flatt i mellomtida. For det blir jo sånne mobilbatterier bare du snur deg. Jeg har en ladeledning i bilen - det hadde jeg i hvert fall i forrige uke - og én på kontoret som står fastkoblet til pc'en. Våg ikke å fjerne den!

" - for man vet jo aldri om man bor på et hotell der strømmen går om natta, eller om man skal legge kveldsturen hjem gjennom strøk som mangler gatelys


Og så har jeg et par sånne fikse, små ladere som kan lades på forhånd og kobles til mobilen når du sitter på flyplassen på Gardermoen og går fri for strøm og bare har billetten digitalt lagret som melding i mobilen. Men den laderen bør være oppladet før du reiser, sant - og så må du ha med deg ladeledningen! Dessuten må du vite hvor den er, når du pakker. Sånn like før du drar. Og du må for all del ikke legge den i bunnen av kofferten og så sende bagasjen separat.

Men det viktigste er jo å vite hvor den helsikes laderen befinner seg hjemme, før du reiser, ikke sant? Aner ikke. Tror muligens ikke jeg har sjekket i den gjennomsiktige plastboksen som står på pulten på hjemmekontoret mitt? Men jeg mener jeg så den i går. Et eller annet sted.

tirsdag 15. mars 2016

KOLLEKTIVREISE


Ingen ting som bussen, altså! Strikketøy, lesestoff, musikk på øret samt kaffe og vafler fra buss-oppholdet i Bjerkvik på vei hjem fra Narvik og Vinterfestuka 2016. Nyter å ikke kjøre sjøl, selv om det tar lengre tid. Fire og en halv time på veien, men med lave skuldre på vinterføret. Fin helg! 

KONSERTOPPLEVELSE

Fikk oppleve en flott konsert under Vinterfestuka 2016 i Narvik i helga, med sopran Isa Katharina Gerickte og MiNensemblet i Narvik - det står for Musikk i Nordland. 
Alle sangene fra førkrigstida i Berlin mellom 30-40 tallet, til slutt knyttet elegant opp mot krigen i Narvik. Jeg elsker konserter og "live music". Dette var verd hele turen med buss til Narvik og tilbake igjen!

tirsdag 8. mars 2016

KVINNEDAGER HELE ÅRET


Trenger vi ikke kvinnedagen, sier du? 

Du har nok ikke fulgt med i timen, kan det se ut som. Her er litt statistikk, og den er ikke oppmuntrende:

70% av verdens fattige er kvinner. Kvinner gjør 60 % av verdens arbeid, men tjener bare 10 % av inntektene. 

Kvinner eier 1 % av all eiendom i verden. 

70 % av barn uten skolegang er jenter. 

Hver sjuende jente i fattige land giftes bort før de fyller 15 år. Hver fjerde jente i fattige land blir mamma før hun fyller 18 år. 

Menn har fem ganger så mye makt som kvinner – bare 18.4 % av parlamentarikere er kvinner. 

Over hele verden har kvinner mindre makt, mindre innflytelse, mindre penger og mindre utdanning enn menn. 

Det kan se ut som om vi trenger kvinnedager hele året, spør du meg. 
Kilde: FN-sambandet og Care

DAMEAVDELINGEN HAR 20 ÅRS JUBILEUM

Til høsten er det 20 år siden vi i NRK Troms produserte kjempemorsomme program med seks snakksalige damer i studio, - nå planlegger vi å møtes igjen, alle damene.

Dameavdelingen var bare DEN gjengen med spreke jenter, nå alle 20 år eldre. Hvordan blir det å treffes igjen?

Selv var jeg producer på direktesendingene, og det var litt av en jobb i seg selv, med så mange taletrengte på én og samme gang. Men dyktig ledet av Ann Karina Sogge som dirigerte samtalen med klar hånd og kjappe kommentarer og spørsmål. Mye latter var det óg. Veldig mye latter.

Det var ei fin tid. Mimre, mimre. En smakebit på programmene kan du finne her.